Norges dansehøyskole er 50 år!

Norges dansehøyskole er 50 år!

2016-01-06

FacebookGoogleLinkedInTwitter

Norges dansehøyskole er 50 år!

I 1966 startet Jorunn Kirkenær Norges første profesjonelle utdanningsinstitusjon for dans. I løpet av de 50 årene som har gått har skolen utdannet nesten 600 dansekunstere. I dag virker de som dansere, koreografer og pedagoger over det ganske land; i bygder og byer, på kulturskoler, internasjonale scener og i egne dansekompanier. Marit Skreiberg skriver om 1966, jazzdansen og hvordan Norges dansehøyskole står i dag.

Norges dansehøyskole er 50 år!

 
 
En reise gjennom 50 årAv Marit Skreiberg
 
 
Året er 1966. Simon and Garfunkel slipper albumet Sound of Silence, The Beatles albumet Revolver og Norge får tredjeplass i Eurovision Song Contest, ungdom samles i store protester mot Vietnamkrigen, og ingen Nobels fredspris blir utdelt dette året. På Broadway har musikalen Cabaret premiere, og i Norge ser Ballettinstituttet dagens lys.
50 år er gått og vi kan i år feire en høyst oppegående jubilant. En stor skare ungdom, tilsammen nesten 600 studenter, har i løpet av disse årene gått inn og ut av skolens dører. Studentenes energi og ungdommelige friskhet er alltid preget av impulser fra egen samtid, noe skolen ser på som en viktig ressurs fordi den er linken mellom nåtid, fortid og fremtid, mellom historie og nye impulser. Skolens oppgave har alltid vært å gjøre studentene i stand til å møte den virkelighet de skal ut i. Dyp forståelse for dansen som fagfelt og dansens bidrag og plass i samfunnet er viktig perspektiver i dette. Studentene opparbeider seg kunnskaper, ferdigheter og skapeglede som de tar med seg ut i sitt profesjonelle liv som dansekunstnere. I løpet av disse 50 årene har mange av skolens tidligere studenter bidratt på svært ulike arenaer, og satt viktige spor i den norske samtidsdansens historie. Men hvorfor, hvem og hvor startet det hele?
 
Jubilanten, som med tiden ble hetende Norges dansehøyskole, ”ble startet fordi det manglet kvalifiserte instruktører til å undervise i den nye danseformen jazzballett”[1] skapt av Jorunn Kirkenær. Hun skriver i sin bok at folk flest hadde fått øyene opp for de nye dansestilene som man kunne se i de mange musikalene fra USA. Samtidig gjorde fjernsynet sin inntreden i de norske hjem og West Side Story ble satt opp på det norske teater. Alt dette bidro til den store populariteten for de nye dansestilene som mange nå ønsket å lære. Problemet var bare at koreografene som skapte dansestilene, slett ikke hadde folk flest i tankene. Koreografiene ble skapt for profesjonelle dansere, og for de store scenene. De fungerte fint der, men utfordringer oppstod da alle ville lære koreografiene. Dette inspirerte Jorunn Kirkenær. Hun skapte en teknikk, et bevegelsesopplegg som fikk navnet jazzballett. Men hvilken bakgrunn hadde hun som grunnlag for å kunne utvikle nettopp dette?
Jorunn Kirkenær hadde sin bakgrunn i både den klassiske balletten og fridansen. Personer som Inga Jacobi, Gerd Kjølås og Gerd Fimland Bugge var viktige for utviklingen av fridansen i Norge, og sistnevnte startet en toårig fulltidsutdanning for fridansere, koreografer og pedagoger. Jorunn Kirkenær var elev der fra 1945 til 1947. Om dette skriver hun ”ved denne skolen lærte man om alle kroppens naturlige bevegelsesformer med skjelettet og muskulatur som det naturlige utgangspunkt. Man lærte Rudolf Labans romteorier for bevegelsen og rytmens betydning. Alt dette dannet nå grunnlaget for den teknikken jeg skulle komme til å utvikle til faget jazzballett. (…) Her hentet jeg fram kunnskap og formet et bevegelsesopplegg som passet for den alminnelige mann og kvinne”. 
Hun skriver videre i sin bok at hun langsomt, men sikkert formet fridansen til et treningssystem hvor man ”kan hente et hvilket som helst grunnleggende bevegelsestema og utvikle det til det en ønsker”. Et annet vesentlig fokus som hun trakk inn i sitt system var bruken av pust. ”. Ingen bevegelse uten riktig pust. Det er først når uttrykket kommer i bevegelsen at uttrykket kommer frem og bevegelsen kan kalles jazzballett”. 
Helt i starten hadde hun levende jazzmusikere til å spille når hun underviste jazzballett på kveldskursene sine. Men dette ble etterhvert for dyrt og komplisert så musikerne ble erstattet av plater med jazz- og populærmusikk. Men navnet jazz ble værende ved. Begrepet ballett ble valgt fordi det viser til den klassiske balletten og dens systematiske undervisningsmetodikk. I tillegg var det et ledd i en allmenndannende tankegang, å spre interessen for og kunnskap om dans, også den mer høyborgerlige formen klassisk ballett.
 
Med utgangspunkt i fridansen og den klassiske balletten fortsatte Jorunn Kirkenær å utforske jazzballetten hun hadde skapt. Hun hadde et ønske om å finne de grunnleggende prinsippene som var felles for begge retningene. Å kombinere disse to ulike danseformene var noe utradisjonelt, i det de står for svært ulik estetikk og filosofisk tankegods. Men nettopp derfor lå det her rom for nye tanker og forståelse. Underveis i denne utforskningen modnes også tanken om å starte en profesjonell utdanning for dansere, koreografer og pedagoger.
 
Så da er vi ved starten. I september 1966 entret tolv forventningsfulle ungdommer lokalene til Ballettinstituttet som var i det blå huset på Sørbyhaugen, i Oslo. Jorunn Kirkenær var drivkraften, og hun inviterte sin tidligere lærer Gerd Fimland Bugge til å undervise ved skolen.Utdanningen hos Gerd Fimland Bugge hadde stor betydning for Jorunn Kirkenær, og dannet et viktig grunnlag for opplegget og innholdet i det nye studiet, der også klassisk ballett fikk en viktig plass. I tillegg ville hun gjerne ha med koreografien som hele tiden hadde ligget hennes hjerte nær. Men de bærende ideene for studiet ble pedagogikken, fridansen og jazzballetten.
I timene i faget jazzballett ble studentene deltakere på ulike måter. De hadde rene danseteknikktimer og de hadde timer der de var medskapende og utforskende i bevegelsesmaterialet. Dette bidro til en stadig utvikling av faget og etterhvert vokste det frem et behov for å synliggjøre systemet både visuelt og teoretisk. Som den skapende kunstneren Jorunn Kirkenær var, manifesterte hun systemet symbolsk. Hun brukte treet som en modell og metafor for skapelse av dans og bevegelse. Treets røtter, stamme, grener og bladverk ble benevnt med begreper for dansen - og bevegelsenes grunnelementer. Deres plasseringer og posisjoner i dette treet viser nivåer, kvaliteter, former, funksjoner og prosesser av betydning for utforskning av dans og bevegelse. Piler svinger i en stor åpen bue fra røttene, rundt treet og ned igjen og indikerer på denne måten syklusen for forandring og utvikling, der røttene også alltid spiller en viktig rolle. Da hun så seg ferdig med å utvikle modellen kalte hun det elementenes bevegelseslære. Jazzballetten hadde utviklet seg fra å være en metodikk for å skape og undervise folk flest i de nye dansestilene, til også å omfatte en stor del av pensumet ved dansehøyskolen.
 
 
"Den gang som nå jobber studentene skapende, kreativt, utforskende og utprøvende. Samtiden gjøres fortsatt til gjenstand for forståelse av verden og virkeligheten, og dansens plass i denne." 
 
Hvor står vi så i dag? Dagens hendelser og preferanser er vår samtids fotfeste. Det viktige er at disse er tuftet på vår fortids røtter, og vil være vinger for vår fremtid. Vår samtid er annerledes enn da skolen startet i 1966, men fortsatt kan vi finne mye av det samme grunnlaget som fra den gang. Studiet ved Norges dansehøyskole består fortsatt av pedagogikk. Studentene lærer fortsatt å undervise og formidle dans. Jazzballetten som begrep har falt bort, men er erstattet med jazzdans, som representerer populærmusikken og dansestiler relatert til den, slik jazzballetten en gang gjorde. Røttene etter fridansen finner vi i moderne – og samtidsdans. I dag er jazzdans og moderne - og samtidsdans skolens to fordypninger, og klassisk ballett har fortsatt en viktig plass i studiet. Den gang som nå jobber studentene skapende, kreativt, utforskende og utprøvende. Samtiden gjøres fortsatt til gjenstand for forståelse av verden og virkeligheten, og dansens plass i denne.
 
I jubileumsåret ser vi frem til å ta imot kull nummer 26 høsten 2016.
 
 
[1] Kirkenær, Jorunn (2012) – og dansen går videre. En dansens historie 1030 – 1985. Kolofin forlag: Oslo.

Har du spørsmål?

Postadresse
Norges dansehøyskole,
PO. BOX 2956 Tøyen
0608 Oslo

Besøksadresse
Borggata 7
0650 Oslo

Personvern